Heimlok.net

… av svenskene, hvis vi ønsker at bowlingen skal tas på alvor her hjemme.

Det første som møtte oss etter en liten tur på “bolaget”, etter ankomst i Malmø, var at de hadde slått opp plakater utenfor hallen om “Hemmamatch i Allsvenskan! Bulltofta BK – Åmåls BC”. Inngangen til hallen var ved inngangen til et senter, så dette var det en del som fikk med seg. De hadde også hengt opp flere like plakater rundt i hallen. Det var trykt opp kampprogram hvor lagoppstillingene sto + litt info om klubben som lå rundt på alle bordene.

Hvorfor prøver vi oss ikke på noe lignende i Norge? Hvorfor får vi “ingen” til å komme å se på bowling? Jeg har gjort meg opp noen tanker, men man kommer ikke unna at de har et helt annet utgangspunkt i Sverige. Samarbeidet mellom klubb og hall fungerer mye bedre. Noen steder er det til og med klubbene som driver hallene. Dette er tilfellet i Åmål, og det har skaffet klubben en ekstrem fordel når det kommer til trening og kapital. Hallen ligger i en kommunal idrettshall, og de betaler verken leie til kommunen eller lønn til ansatte. Alle jobber på dugnad for å få bruke hallen gratis.

Men det får bli nok plapring. Det er ingen tvil om at vi må ta oss selv litt mer på alvor og gi litt mer for å vekke interessen hos flere her hjemme i Norge. Vi har tatt et skritt i riktig retning ved å gå over til den svenske ligamodellen i Umbroligaen, men vi må følge etter med resten av divisjonene! Det nytter ikke å rykke opp til Umbroen og plutselig gå fra 5-a-side fotball til 11′er fotball når du rykker opp fra Adecco til Tippeligaen.

Det er ingen tvil om at jeg er imponert over Sverige når der kommer til bowling. Jeg har jo spilt 2 sesonger allerede i svensk klubb, men det har aldri blitt spill i noe høyere enn 1. div. Steget opp til Allsvenskan var rett og slett enormt, og utrolig moro! Her bedrives idrett og ikke en pubaktivitet. Jeg vil si at forskjellen faktisk er så stor. At hjemmelaget ønsker velkommen ved at kapteinen sier noen ord og alle samles på ansatsen er tradisjon og en plikt. Peptalk og heiarop med hele laget etter innspillet er også obligatorisk. Lagfølelsen er stor. Ropene, jubelen og gleden sprer seg som ild i tørt gress over baneparene uten at du ser hva som blir gjort, men du bare vet det inni deg når du hører reaksjonene fra makker og publikum. Til og med jobben som reserve er et eget kapittel for seg selv. Jobben din går fort fra å være reserve til å bli en motivator som skal spre glade budskap og presse folk til det ytterste. Til slutt har man avsluttningssekvensen hvor man samles på ansatsen og takker for kampen. Hjemmelaget begynner med en liten tale som tradisjonen tro ender med et lite rop hvor hele laget er med for enten å hylle bortelaget med f.eks 4 ganger “Hurra!” eller ønske de lykke til videre med f.eks “HOI HOI HOI HOI!”. Deretter er det bortelaget sin tur til å gjennomføre samme ritualet. Harry? Ja, definitivt. Men det er jo moro med sånne tradisjoner. Også er jo svenskene strengt tatt litt harry!

Uansett, så ble det 2 tap i helga på oss. 2 gode motstandere, og en oljeprofil som ligna mer på et sjakkbrett enn noe annet jeg har sett på høyresiden, og med supertube for de 5 venstrehendte spillerne på det andre laget, gjorde det ikke enkelt. Vi fikk skikkelig juling på lørdagen 16-4, mens vi leda helt til siste serien og virkelig beit fra oss på søndagen. Dessverre endte det med 11-9 tap. Når du også taper en total med 6 pinner, så blir det veldig surt. Morsom gjeng å dra på tur med! Håper det ikke blir den siste. Tror ikke vi spilte oss helt ut av laget i helga. Legger ved link til matchfakta under.

Bulltofta BK – Åmåls BK

IS Gøta – Åmåls BC